Abstract 309: Høy Forekomst Av Postshock Asystole i VF med Lave Amsa-Verdier

Formål: Tidlig defibrillering er kritisk for overlevelse av hjertestans. Imidlertid blir defibrillering ofte etterfulgt av asystol eller pulsløs elektrisk aktivitet (PEA) i prehospitalet. Disse ikke-perfuserende postsjokkrytmene har vist seg å ha en verre prognose enn primær asystol eller ERT. I denne studien brukte vi registerdata for hjertestans utenfor sykehus (OHCA) for å undersøke forholdet mellom pre-shock amplitude spectrum area (AMSA) verdi og forekomst av asystol etter sjokk.Materialer og Metoder: totalt 543 pasienter behandlet av akuttleverandører etter OHCA med VF som presenterende rytme ble inkludert i denne studien. Alle defibrilleringssjokk ble forsøkt med zoll automatiserte eksterne defibrillatorer som benytter rettlinjet bifasisk bølgeform. Samplingshastigheten TIL EKG var 250 Hz, og bare de første sjokkene (120J) ble analysert. AMSA ble beregnet ut fra en bølgeformepisode på 2,05 sekunder som endte på 0,5 sekunder før hvert sjokkforsøk. Post-sjokk rytmer ble annotert SOM VF, asystole / PEA og tROSC. tROSC ble definert som en organisert rytme som var tilstede i minst 30 sekunder, startet innen 60 sekunder etter sjokk, og hadde en hastighet på 40 slag per minutt eller høyere.

Resultater: postsjokkrytmene og tilhørende amsa-avlesninger vises i Figuren. Forekomsten av asystol etter sjokk var eksponentielt redusert ettersom amsa-verdien økte. BLANT de tilfeller MED AMSA<3 mvhz (N=28) defibrillering resulterte i 77,8% post-sjokk asystole og 22,2% andre ikke-perfuserende rytmer uten noen tilfeller av tROSC.

Konklusjoner: i denne pasientpopulasjonen, FOR VF med svært lav AMSA (<3 mvHz), var asystol den dominerende postsjokkrytmen, og ingen perfusjonsrytme kunne gjenopprettes ved defibrillering alene. Disse pasientene kan ikke ha nytte av tidlig defibrillering, men kan kreve ekstra HLR for å skape myokardial perfusjon. AMSA kan være nyttig for å kvantifisere fin VF for å unngå fåfengt sjokk og å fortsette HLR i stedet.