Hvorfor svikter den politiske venstresiden grasrotbevegelser?

hvis partiet erkjenner at endringen kommer nedenfra, fra prosessen med distribusjon og utvidelse av bevegelsens alternativskapende kapasitet, som blir eksperimentert med i det jeg kaller beyond zone of movements aktivitet, bør politikken også være prefigurativ. Dette betyr at venstresiden ved makten skal synliggjøre det som allerede er foreslått og opplevd på grasrota. Dette betyr ikke å ‘lære’ av bevegelsens alternativer, men å legge til rette for fremveksten av et kollektivt intellekt som kan skape alternative former for politikk. Det er å la samfunnet i bevegelse styre. Dette er ikke bare en tilstrekkelig oversettelse, men den eneste oversettelsen som kan sies å være en del av prosessen med sambygging av politikk. Uten et engasjement med de konkrete prosessene for å forutse fremtiden i nåtiden, i heterotopiske rom skapt for dette formål, og gjennom å vurdere kampene rundt denne prefigurasjonsprosessen, forblir sambygging av politikk enten et verktøy for å avadikalisere bevegelser eller bare et buzzword.det vitale målet med autonome kamper er å overvinne differensieringen mellom staten og det sivile samfunn. Som Marx antyder: «menneskelig frigjøring vil bare være fullstendig når det virkelige, individuelle mennesket har absorbert seg i den abstrakte borgeren… og når han har anerkjent og organisert sine egne krefter som sosiale krefter slik at han ikke lenger skiller denne sosiale makten fra seg selv som politisk makt «(Marx 1978 46).

Lettere å si enn å gjøre? For naï? For utopisk, romantisk eller unfeasible? Middelmådighet hersker i dag, og reduserer vår tunnelsyn til (det som presenteres for oss som) ‘virkelighet’. Med håp kan vi beseire middelmådighet, avgrense nye realiteter, åpne fronter av politisk mulighet og våge utover. Det er Opp Til Venstresiden å betrakte autonome bevegelsers handlinger som politiske snarere enn sosiale, og som sentrale, snarere enn som et vedlegg til det som betyr politisk, for bevegelsene allerede tror det og utforsker alternative organisasjonsformer. Staten kan oversette noen av disse praksisene til politikk, men det vi håper på kan ikke helt oversettes til virkelighet fordi det er ukjent, og når det blir konkret, vil det ikke være håp lenger. Det er derfor jeg snakker om ‘konkrete utopier’, fordi de inneholder ‘ennå ikke’ i dem. Det er ikke det som holder oss på å lete etter det fantastiske. Radikalt håp tar oss utover former for statlige institusjoner, og skyver oss mot noe vi ennå ikke kan forklare, men som føles riktig. La oss holde fast på det. La oss ikke kaste det så fort. Skiftet mot en konkret håpspolitikk i Venstrepolitikken som vi forventet fra ‘lederne’ av den latinamerikanske ‘rosa bølgen’, Syriza Og Podemos, materialiserte seg ikke. Kanskje, for å oppmuntre lederskap av denne typen er ikke løsningen, (enn si hvitt og mannlig lederskap). Kanskje kan staten ikke være arkitekten for radikal forandring, men bare en mekling i kunsten å organisere håp nedenfra.